jorden rundt på 80 år

Hey!

I’ve been over here for quite a while now, and it’s about time with some ramblings from ‘the Hermit Kingdom’ (Korea)

the Birthday

I chose to celebrate my birthday in China instead of Korea, as I knew more than zero people there So my birthday was celebrated partly in Chinese fashion and a little in Western fashion as well. Chinese in that we celebrated that I’d become 25 years old instead of 24 (in China you’re a year old when your born instead of zero, so on your first birthday you’ll celebrate that you’re two years old*). They also made a Chinese style grand meal, and for this a chicken got its throat cut and its feathers plucked in front of my eyes. “It’s better this way,” I was told. “What, not for the chicken?” I asked frowning. “No, for you.” And it was

I Norwegified it a bit by sharing some Norwegian melkesjokolade, and by demanding that we eat cake, hehe

—

*this combined with the fact that the Chinese celebrate their birthdays on Chinese New Year (Feb/Mar) has an interesting consequence; if you’re born in say January, then two months later you’ll be two months old in the West but two years old in China. Weird.

—

Boat from China to Korea

After my little stay in China I took the boat for 25h from Tianjin just east of Beijing to Incheon, Korea. Of the perhaps two hundred passengers there I was the only one not Chinese or Korean. Not unexpected after they found out I had a basic grasp of Chinese, shortly after boarding I found myself in the middle of a group of very curious people. There was one guy there who could speak both Chinese and Korean, so he would translate for the Koreans. They were very surprised when I told them (in Chinese) that I was heading for Korea to study Korean. ‘Unfathomable’ was a description of me used by one of them. I think what he meant was “What the f**k ..?”

Drinkin’ with drunkards

When I arrived in Seoul late at night, I decided to celebrate my arrival by buying a bottle of Korean beer. Not having a bottle-opener I tried to pry it open with a coin, then suddenly the bottle was taken away from me. In front of me stood an old drunkard with tattered clothes, smiling jovially with perhaps half of his teeth missing. In one hand he held my beer, in the other he showed me a bottle-opener. After quite some time he managed to open my beer with those unsteady hands of his, but instead of giving me my bottle he started walking away from the main street into a (rather dark) alley, pulling me along with him by the sleeve. There, around a corner he sat me down on a chair, gave me my beer, poured a cup of soju (Korean liquor)  for himself and said “It’s all right!” which was the only thing he could say in English. I took it to mean Cheers! since he was holding out his cup and smiling ecstatically. The only useful Korean I knew was “I am Norwegian” and “I can’t speak Korean” so you can imagine the depth of our conversation. He called out to someone, and a couple of other drunkards crawled (yup, crawled) over to us and joined us. So, somewhat against my will, I guess I’ve done that as well. Drinking with drunkards in Korea.

the Spotlight

The evening after the beer with the drunkards I was walking up the nearest mountain to see if I could get a nice view of the city at night. It was dark, but I walked on determined to reach the top before returning home. Almost at the top I passed a number of Korean signs which I didn’t understand, so I just went on. Walking up what seemed like the last hill, I stopped and peered into the darkness. As the seconds passed and I gradually understood that I was looking at a high barbed fence, and something that reminded me of military guard towers, then suddenly, maybe 15 meters in front of me, a huge spotlight was turned on blinding me, and behind the spotlight a voice shouted something to me in angry-military-Korean. My hands went up, and I stuttered (in English) “I … I don’t speak Korean. I’m gonna go now.” The voice continued its angry rant, and I repeated “Yeah I’m, I’m going now.” which I did whilst hoping not to get a bullet in the neck. I haven’t been up that mountain since.

—

So yeah,  just some random events from the first couple of  days here in Korea. Some experiences more welcome than others, but what can you do A lot has happened after those first days of course, but that’ll be another post, hopefully in the near future.

Currently, the area I’m staying in has lots of good restaurants, 24h stores all over the place, delicious street food at every corner (ah, the Korean street food!), loads (!) of clubs and bars that are always open and always full (even on weekdays)… So I’m pretty comfortable over here

—

But I’m more interested in how it’s going back home, so leave a comment and let me know (or maybe even make a separate post? )

I heard there’ll be a juleverksted on the 18. of December, awesome I’ll be the porridge-man as usual then, eh? Hehe

Anyway, until next time!

~ Leidal out ~

Hey everyone! How is everything back home? For those who doesn’t know, I’m coming back to Norway tomorrow (the first of August). Although being in China has been a grand experience (in spite of the omnipresent intensiveness), I have to say I’m really looking forward to coming back to  dear Norway, and to speaking Norwegian again, hehe.

After my final exams about a month ago, I’ve just been travelling around in China having a small taste of the country’s variegated scenery. I first went southwards and visited Hangzhou, a city famous for it’s gorgeous and serene lake, then I turned southwest and took a 20-hours long train ride to the heart of China and stayed ten days in a city that has arguably the most beautiful scenery in all of China, namely Guilin. This is the place on the back of the country’s 20 yuan note. They have an idiom in Chinese that says that under the heavens, there is no place more beautiful. I too am tempted to use superlatives, and I have to say that sailing down the Li river surrounded by the picturesque karst mountains was an unforgettable experience, and after the intensive Chinese course this was certainly a welcomed change for my gray matter. So these ten days in Guilin I just hiked and biked around to stunning scenery after stunning scenery, drinking coconut juice and simply max-laxing I came back to Beijing yesterday, and after I’d packed I went out  with some Chinese friends and had a healthy meal (donkey-kebab-ish thing) and drank Baijiu, a Chinese 50% rice wine consumed in large shot glasses.

My stay here in China has as already mentioned been a great experience, and learning the language has also been very interesting, although at times pretty frustrating (for instance in class when you’re supposed to recite a paragraph the teacher has just read out loud, and everyone in class remembers the paragraph except yourself). But the frustration experienced in class is easily outweighed by the rewarding feeling you get when after you’ve had a long conversation with someone, you realize that you’ve been speaking in Chinese without even thinking about it.

Next language on the list:

Korean.

Reidar / Leida

For ca. en uke siden satt de fire reisende paa et briefingmoete i Cusco hvor de ble fortalt av en overdramatisk “barnehagetante” at dette kom til aa bli en grusom utfordring – fire dager ute i de ugjestmilde Andesfjellene uten mat og drikke, med tynn luft og kalde netter. Hun klarte aa skremme en gruppe paa fjorten ganske godt. Vi satt og tittet rart paa hverandre – fire nordmenn, tre kanadiere, to amerikanere, tre engelskmenn og et eldre par fra Australia. Lite skulle gruppen vite om de faktiske forholdene. Med to guider, kokk, assisterende kokk og nitten porters (altsaa folk som bar utstyret vaart) ble de ikke akkurat militaeroevelsen vi hadde faatt inntrykk av. Etter noen timer paa buss, og noen timer til fots fra startpunktet Ollantaytambo, var tiden inne for foerste lunsj. Porterne som hadde loept forbi oss i loeypa med 25kg hver paa ryggen hadde satt opp telt med bord og stoler og tre-retters lunsj. Gode og mette tok vi oss en liten siesta mens de pakket og ryddet etter oss, og satte av sted til neste campsite. Med frokost, lunsj, teatime og middag hver dag paa et langbord inne i et varmt og koselig telt saa ikke turen ut til aa bli saa alt for ille. Maten inkluderte digge supper, stekt fisk, innbakt kylling og omelett. Det ble til og med tryllet frem eplekake, bloetkake og gele til dessert(!) Hvordan kokken klarte aa mane frem disse rettene fra scratch i et lite telt er fortsatt et mysterium for oss. Dette hoeres kanskje ut som en ren luksusferie, men dette ga et veldig godt grunnlag for anstrengelsene som skulle komme. Allerede andre dagen maatte de to amerikanerne forlate oss da de ikke orket mer. Med lite oksygen var tiden inne for aa tygge kokablader til den store gullmedalje og sette kursen mot nye hoeyder – bokstavelig talt. Dag to var en ren klatre-etappe fra 3000 til 4200 m.o.h. opp til “Dead Woman’s Pass” (og ned igjen paa andre siden). Den kvelden ble det mystisk stemning i campsiten i fjellveggen da skyene i lyset fra maanen omringet og omhyllet oss. Slitne krabbet vi inn i teltet klokken halv aatte for aa komme oss av sted foer soloppgang. De neste par dagene vandret vi kilometer etter kilometer opp og ned bratte fjellvegger, og noet den fantastiske utsikten. Vi fulgte i fotsporene til Inkaene som hadde brolagt stien for omtrent tusen aar siden. Det var forbloeffende aa se hvordan Inkaene hadde klart aa frakte mengder av tunge stein og bygge boliger, templer og alskens annet rart saa langt oppe i hoeyden.

Vi var saa heldige aa ha fint vaer hele turen, hadde en god guide og en utrolig koselig gjeng med folk aa gaa sammen med. Etter aa ha slitt sammen i fjellene i dagesvis ble vi til slutt en ganske sammensveiset gjeng. Vi tar av oss hatten for Don og Leslie, to pensjonerte realfagslaerere fra Australia, som med sitt smittende gode humoer klarte aa holde tritt med gruppa hele veien. Med i gruppa hadde vi ogsaa tre fysioterapauter fra London som stod for uttoeyningsoektene underveis.

Med nitten baerere og to kokker som gjorde _alt_ for oss, foelte vi oss til aa begynne med litt som de spanske conquistadorene – noe som var en smule ubehagelig. Tradisjonen der hver av porterne fortalte litt om seg selv og sine med etterfoelgende applaus fra gruppa hjalp oss aa komme litt naermere dem og foele at den eneste forskjellen var at vi var paa ferie og de var paa arbeid. Til tross for utrolig hardt arbeid virket det som om de var fornoeyde og at de hadde det godt.

Klokken 03:50 ble vi vekket siste dag (natt) med koka-te i teltaapningen. Tiden var inne for siste etappe. Vi var alle slitne etter dagesvis med vandring, men motivasjonen var likevel paa topp da vi kun var kilometer fra selve hoeydepunktet paa turen: Machu Picchu. I skumringen marsjerte gruppa raskt mot det som en gang i tiden var en travel inkaby – ikke funnet av conquistadorene og foerst oppdaget i 1911. Da vi kom over toppen og saa Machu Picchu for foerste gang saa vi den myteomspunnende byen ligge i det fjerne omringet av et mektig fjellandskap som til og med den norske fjellheimen sliter med aa maale seg med. Det var et syn som gjorde at vi glemte alle gnagsaar og stoele bein. Mens Agrell og Magne utforsket byen paa naert hold, loep Reidar og Tobias i forveien for aa sikre seg billetter til Wayna Picchu – en bakenforliggende aas med utrolig utsikt over Machu Picchu der det kun er 400 tilgjengelige billetter per dag. De fikk billett nummer 399 og 400.

Trygt tilbake i Cusco spiste vi en siste felles middag med vaare nyervervede venner – paa menyen stod den tradisjonelle retten grillet marsvin (sorry Doffen, Lupus og Lea).

Vi sitter naa i Lima og tar den helgen vi ikke faar i Norge foer studiene starter paa mandag: her koser vi oss med popcorn grandioso paa kino (10 liters boette), nettkafeer og noen siste billige restaurantbesoek fra det soer-amerikanske kjoekken. I morgen setter vi oss paa flyet hjemover. Etter en mellomlanding i Sao Paolo og Frankurt er vi tilbake i kjent lende – noe som blir litt digg etter fem og en halv uke paa reisefot gjennom soer-amerika.

Hasta luego,

- Agrell, Kolbu, Myhren & Harket

Etter en meget humpete busstur endte de tre reisende til slutt opp i La Paz, Bolivias hovedstad. Det smakte godt aa faa sette beina i bakken og vende nesa mot hostellet da det var mang en time siden mulighet for soevn eller mat hadde vist seg. Etter noen timer paa oeyet i en sofakrok og en kjapp dusj var tiden inne for aa taa en titt paa byen. Rett rundt hjoernet fant vi Coca-museet hvor vi fikk laere alt om de beroemte cocabladene. Cocablader i Bolivia er et like stort nasjonalsymbol som brunost i Norge. Vi trodde foerst det var meget daarlig tannhelsetjeneste i landet da det saa ut til at alle de lokale hadde byller i kjevene. Det viste seg derimot aa vaere en del av den lokale kulturen aa tygge cocablader. Selv om disse bladene er mest kjent som en ingrediens i stoffet kokain, er bladene i seg selv helt ufarlige og ikke avhengighetsdannende. I motsetning til dopet er bladene meget sunne – bra for tenna, oeker utholdenhet og minker appetitt for aa nevne noe – noe som gjoer at de lokale boendene klarer det tunge arbeidet sitt. Bladene har en lang tradisjon i landet. Det har til og med brutt ut mange protester naar myndigheter har proevd aa forby det.

Dagen etter var det paa med hjelm og fullt mountain bike-utstyr. Fra ca 4700 m.o.h. satte vi utfor det som kalles verdens farligste vei. Her suste vi ned fjellveggen paa hver vaar mountain bike, sykler til titusner av kroner som er spesiallagd til slike forhold. Etter en seks-syv timer hadde vi hatt en nedstigning paa halvannen gang Galdhoepiggen. Her nede kunne vi med litt mer oksygen i luften komme oss til hektene etter en helt fantastisk opplevelse. Sammen med apekattene spiste vi en kjapp lunsj foer vi ble fraktet tilbake til hostellet.

Etter aa ha vaert i La Paz satt vi kursen mot Peru, naermere bestemt grensebyen Puno. Ved grensa maatte vi av bussen for aa faa stempla passene. Buss-sjaafoeren hadde tydeligvis daarlig tid da han kjoerte avgaarde med all bagasjen vaar mens vi stod igjen paa grensa. Etter aa ha snakket med noen lokale fant vi ut at dette skjedde ofte med selskapet Panamericana som tydeligvis ikke brydde seg noe saerlig om sine kunder. Etter litt haltende spansk fikk vi omsider kommet oss paa en ny buss (med et annet selskap) som tok oss til Puno og hjalp oss aa faa bagasjen tilbake. Takk til den snille bussmannen som klarte aa skjoenne spansken vaar til tross for at han hadde store problemer med aa summere 105  + 105 + 105 = 405 ..?

Eneste grunn til aa stoppe innom byen Puno var for aa faa med seg Lake Titicaca – verdens hoeyeste innsjoe. Agrell var saa heldig aa bli rammet av en eller annen lokal sykdom og ble dermed liggende paa hotellet (ikke hostellet). Klokken seks om morgenen vinket han adjoe til de andre to foelgesvennene som skulle ut og kjoere baat paa innsjoeen. Der fikk de oppleve tradisjonell Quechua og Aymara – kultur. Aymara-folket hadde en litt utradisjonell kjoennsrollefordeling. Her var det “damene” (saa ut som store okser – barskere enn den barskeste nordmann) som tok de tyngste loeftene (bokstavelig talt) mens mennene satt hjemme og strikka og drakk te. Vi maa ogsaa legge til at det var “damene” som styrte sammfunnet og det  var ikke  uvanlig med mannemishandling. Etter en nydlig fersk fisk fra innsjoeen ble Tobias bydd opp til dans av en av de lokale oksene. Etter dansen fikk han vite at dette ikke var annet enn den tradisjonelle giftedansen – han er naa “lykkelig” gift med nevnte barsking.

Etter en smaaubehagelig reise paa buss med tett toalett (litt humpevei saa renner det over, og det lukter ikke saa veldig godt) endte vi for et par dager siden opp i Cuzco, lokalt kalt Qosqo som betyr verdens navle. Vet ikke helt om vi er enige i det enda. I gaar moette vi en kjent mann med hatt og sekk i resepsjonen. Det var Magnemann (Toughingen har vaert paa toeffeltur!) som hadde dukket opp for aa vaere med paa den siste delen av turen. Naa sitter vi og lader opp til turens hoeydepunkt. I morgen setter vi kursen mot Machu Picchu til fots. I de neste fem dagene skal vi vandre gjennom fjellene paa den kjente Inca Trailen for aa til slutt faa med oss soloppgangen ved Machu’n, noe vi gleder oss veldig til.

Los quatro omnivores,

- Agrell, Harket, Kolbu & Myhren

Den forrige posten vaar stoppet rett foer vi skulle ut og spise “verdens beste biff”.  Dette var ingen overdrivelse. Vi snakker sjampis og kanapéer i koeen mens vi ventet i over en time paa aa komme inn. Da vi omsider var inne, bestilte vi hver vaar standard-size biff. Her fikk smaksloekene vaare virkelig kjoert seg. Vi skjoente med én gang at én av biffene hadde vaert mer enn nok til alle tre, men etter mye behagelig strev hadde vi klart aa presse i oss naermere to kilo foersteklasses biff. Etter aa ha loesnet beltet et par hakk vagget vi bort til den foerste og beste taxien vi fant. Dagen derpaa var vi alle rammet av biff-overdose og orket knapt aa laffe rolig rundt og slacksightse Buenos. Dette hindret oss allikevel ikke i aa dra tilbake neste dag for aa smake paa Kobe Bife – der kua har blitt massert og servert spesialfôr og pils foer den endte opp paa tallerkenen til tre visse nordmenn. Himmelsk.

Etter aa ha kost oss i varmen de siste ukene var tiden inne for aa grave opp lue og votter fra sekken. Naa skulle vi ta en snu-om paa kartet og reise nordover til hoeyere og kaldere stroek. Saa etter Buenos vendte vi nesa mot Salta. Nok en busstur paa 20 timer. Dette var en fin tur, bortsett fra at Christian ble frastjaalet baggen sin et kvarter foer bussen dro og at det var minusgrader paa bussen. Etter mye reising var det deilig aa komme fram til byen Salta nord i Argentina, der det ikke var saa mye aa sightse. Vi sightset den eneste sighten i byen: aa ta en gondol opp til en hoeyde med utsikt over byen og den flotte naturen. Og saa hoppet vi i strikk. Strikkhopping var goey, bortsett fra at kameraet til Tobias gikk i stykker.

Etter et avslappende opphold i Salta gikk turen til den Bolivianske grensa. Etter lange koer kom vi oss omsider over til den andre sida. I grensebyen Villazon var det kun én minibank som selvfoelgelig var i ustand. Saa da bar det tilbake til Argentina for aa ta ut penger til aa kjoepe togbillett til vaar ferd videre. Dette skulle vise seg aa vaere lettere sagt enn gjort. Etter syv timer, mye desperat fingerspraak supplementert av meget haltende spansk, tre nye Argentinske stempler i passet og to nye Bolivianske, fikk vi omsider kjoept billetter og kom oss paa toget til den Bolivianske byen Uyuni der vi er naa. Vi kom hit natta til i gaar og var med paa en Salar de Uyuni-tour i gaar. Salar de Uyuni er da 12000 kvadratkilometer med salt. I timesvis jeepa vi gjennom en oerken av salt. Vi stoppet paa et par “fjell-oeyer” der det eneste som levde var lamaer, flamingoer og 1000 aar gamle kaktuser. Vi stoppet ogsaa ved Hotel de Sal, altsaa et hotell i saltoerkenen kun laget av salt.

Selv om vi ikke har blitt veldig kraftig angrepet av hoeydesyke passer det allikevel bra med en dag uten annet paa tapeten enn adming paa nettkafe samt aa slappe av kun avbrutt av maaltider paa den lokale matsjappa. Uyuni er en ganske liten og primitiv by. Vi synes det var litt kjipt at det kun var vann paa hostellet fra 9 til 12 paa formiddagen, men skjoente at de knapt kan klandres ettersom dette gjelder hele byen. Saa her er man noedt til aa time toalettbesoekene. Etter den noe primitive standarden de siste dagene skal det bli godt aa faa tatt seg en dusj i La Paz i morgen. Om noen timer setter vi oss paa bussen, der vi har flesket til med 20 kroner ekstra for aa faa en buss med “hull i gulvet”.

I morgen blir det “gravity-assisted mountain biking” - hva enn det er. Det blir nok goey

Los tres omnivores,

- Agrell, Kolbu & Harket

Ok, da var det paa tide med en ny post, denne gangen fra Buenos Aires.

Etter oppholdet i Rio satte vi kursen mot den brasilianske regnskogen i Pantanal. Etter en lang busstur gjennom Brasil ble vi plukket opp av en bil ved byen Campo Grande og kjoert inn i jungelen. Etter tretti timer paa buss var det deilig aa hoppe rett opp paa hesteryggen. Vi rakk saavidt aa kaste fra oss bagasjen og hilse paa guiden foer det bar ut i villmarka. Ingen av oss har noe saerlig peil paa ridning (unntatt den lille rideturen vaar i Mongolia), men etter et lynkurs i start, stopp og sving bar det i full gallopp mot solnedgangen i savannen. Vi foelte oss litt som de lokale jegerne da vi hoppet av hestene og snek oss inn i jungelen etter aa ha hoert noe rasling i buskene. Vaart forste moete med dyrelivet var en svaer maursluker som kom og snuste oss paa taerne. Da vi kom tilbake til leiren og hadde spist oss gode og mette (ikke paa maursluker) var det ut og slappe av ved baalet. Her ble det liv da en feit hvithaaret brasilianer med bandana sang lokale sanger akkompagnert av en lokal jungelgutt paa gitar.

Etter noen timer paa oeyet var det ut paa morgensafari. Vi hoppet opp i jeepen som tok oss ut i midten av jungelen. Der ruslet vi rundt sammen med guiden vaar som var helt vyll paa aa spotte jungeldyr. Uten solkrem, myggmiddel eller sko, men med cowboyhatt og machete ledet han oss gjennom den tykke jungelen. Hjertet slo ekstra fort da han snudde seg og gjorde “vaer stille”-tegnet og vi listet oss etter noe han hadde faatt oeye paa. Her i skogen er det baade jaguarer, anakondaer og alskens skumle bugs saa det gjelder aa troe varsomt. Vi saa blant annet en droess med copibara som er verdens stoerste gnager (forestill deg en hamster paa stoerrelse med en gris), blaa macaws (sjeldne papegoeyer) som blir opp til hundre aar, anakonda, apekatter, tucan, beltedyr, en rosa fugl med skje-nebb og sikkert tusen krokodiller (uten aa overdrive), samt mange andre dyr vi ikke vet navnet paa. Paa kvelden var det nattsafari der vi fikk se hva som kryper rundt i natten naar vi ligger og sover. Etter aa ha jaget ut en flaggermus fra bungalowen og knust en megaedderkopp la vi oss til aa sove.

Siste dagen i jungelen var det ut paa baatsafari og fisketur. Etter aa ha putret ned den brune elva og sett paa det rike fuglelivet fikk vi hver vaar fiskestang og en neve med agn. Med tanke paa kjoettprisene i Norge var det litt synd aa hekte raa brasiliansk biff paa kroken … men det er slik man fisker piraja. Naar de blodige kjoettbitene traff vannet var det ikke mange sekundene foer vi halte opp baade den ene og den andre pirajaen. Guiden hadde insistert paa aa ta fisken av kroken, men vi tenkte det ville vaere goey aa proeve selv. Det var kult, selv om vi noen ganger mistet pirajaene oppi baaten saa de sprellet mellom beina vaare. Litt skummelt var det da de bjeffet etter oss (ja, faktisk) og proevde aa bite oss i taerne. En heldig piraja fikk smake paa ankelen til Agrell. Etter fiskingen ble vi naermest jaget ut i vannet. Naa skulle vi bade. En siste setning foer guiden dro sin kos var “Swim to right. Left side bit dangerous”. Saa vi svoemte nedover elva sammen med pirajaer og copibaraer og holdt oss unna krokodiller som laa og solte seg ved elvebredden. Det skulle vaere “helt” trygt, ettersom krokodillene ikke spiser mennesker. Visstnok. Paa andre siden av elva hoerte vi iltre og mannevonde otere som skrek av full hals etter oss. Dette var tydeligvis deres territorium. Vaart var det i alle fall ikke. Etter denne forfriskende dukkerten fikk vi servert fangsten. Grillet piraja var en fin avslutning paa oppholdet vaart i jungelen.

Planen videre var aa reise mot Argentina, men etter en anbefaling fra noen lokale stoppet vi en dag i Bonito, et ganske ukjent og lite turistifisert sted. Her leide vi oss hver vaar sykkel og traakket i vei en liten time til et snorkelparadis. Her aalte vi oss igjennom den ene fiskestimen etter den andre langs en malerisk elv. Foer vi hoppet i vannet hadde vi faatt beskjeden: “Don’t worry about the crocodiles or anacondas. They don’t like white meat.”

Deretter gikk turen til Foz do Iguazu, altsaa den brasilianske siden av det kjente Iguazu Falls. Her kunne vi se voldsomme naturkrefter i sving i alle de enorme fossene som deler Argentina og Brasil. Stoerst av dem alle kalles “Garganta del Diablo”, altsaa djevelens hals. Disse fossene er nominert til aa vaere et av verdens syv “New Wonders of the World”, altsaa verdens syv mest praktfulle naturunderverker. Vi skjoenner hvorfor.

Samme dag bar det videre til Argentina. Det er visst ikke saa vanlig for gringoer som oss aa krysse grensene her til fots. Etter mye bussknot og skummelt lite knot paa selve grensa var vi braatt i Argentina.

Vaart foersteinntrykk av Argentina var mildt sagt utrolig bra. Halv pris i forhold til Brasil og omtrent dobbel standard er digg. For 60 NOK natta bodde vi paa noe som best kan beskrives som en stor villa med svoemmebasseng og annen luksus. Her maatte vi tilfeldigvis inn til byen for aa ta ut penger og vi var saa heldige aa snuble over en meget lokal Parrilla-restaurant (parrilla = grill). Her var det erketypisk soeramerikansk livemusikk, med poncho, sombrero, tostemmig sang og heftig gitarspill. Etter aa ha dyttet i oss mengder av sykt digg biff, koteletter, poelser og masse annet kjoett og skylt det ned med digg vino tinto (roedvin) gjorde vi opp regningen – hele 60 NOK pr pers. Selv etter aa ha blitt vant til den herlige brasilianske maten var dette en heftig gastronomisk opplevelse.

I gaar satt vi oss paa bussen fra Iguazu Falls til Buenos Aires. Denne bussturen hadde kostet tusenvis av kroner i Norge. I hver vaar stressless fikk vi servert to maaltider med roedvin og whisky av en stivpyntet bussvertinne mens vi koste oss med kveldsfilmen. Dette var da den laveste buss-standarden i Argentina.

Vi kunne skrevet flere sider om rare opplevelser og ikke minst om maten her, men naa faar det vaere nok for denne gang. Vi skal ut og spise noe vi har blitt fortalt skal vaere den diggeste biffen man finner i Argentina.

Haaper Magne og Johanna har det like fint paa deres tur, og du faar ta det pent i sandkassa Jonas

- Agrell, Kolbu & Harket

Hei og haa!

Da var gutta paa tur igjen og det er duket for en ny runde med posts paa jordenrundt

For tre dager siden satt vi oss spente paa flyet fra Gardermoen i retning Soer-Amerika sammen med Magne og Johanna. Etter mellomlandinger i Heathrow og Sao Paolo landet vi omsider i Rio de Janeiro i Brasil. Her skilte vi lag med Magne og Johanna som tok inn paa et litt ¨parvennlig¨ hostell, mens vi satt kursen mot de billigste koeyesengene du finner i Rio. Det var godt aa lesse av seg bagasjen etter en lang 24-timers reise. Her kunne vi stille klokka fem timer tilbake saa vi hadde en lang dag foran oss. Erfarne reisende som vi naa er laaste vi inn passa vaare og kasta oss ut i det myldrende bylivet. Den foerste turen gikk opp paa en kjent hoeyde kalt ¨Sugar Loaf¨for aa faa en utsikt (og oversikt) over byen. Paa de tre dagene vi har vaert i Rio til naa har vi proevd aa faa med oss de viktigste sightsene: Cristo Redento (Jesus-statuen), den brasilianske favelaen (slummen), den kjente stranda Copacabana og en ekte brasiliansk fotballkamp. Til bekymrede moedre (spesielt om dere har sett den brasilianske filmen ¨City of God¨) saa slapp helt av. Med en lokal guide under beskyttelse av slummens lokale maktherrer var vi tryggere her enn vi er i byens finere stroek. Etter en kjapp motorsykkeltur inn i slummen (vi satt bakpaa, slapp av) gikk vi gatelangs sammen med lokalbefolkningen og fikk se hvordan de fattigere i byen lever. Til tross for hva man skulle tro naar man hoerer ordet ¨slum¨ satt vi alle igjen med inntrykket at innbyggerne her levde godt og var lykkelige. Trange gater fulle av soeppel og noen illeluktende kloakkomraader saa ikke ut til aa ta motet fra dem. Det var musikk, ¨thumbs up¨ og generell god stemning hvorenn vi gikk. I gaar moette vi Magne og Johanna ved partystroeket Lapa der vi gikk ut for aa faa i oss litt god mat og drikke. Dette klarte vi fint. Naa ser vi ikke Magne foer vi moetes igjen om en maaned paa Machu Picchu i Peru, saa dersom du leser dette faar du og Johanna har en awesome tur videre!

Maten i dette kontinentet er et kapittel for seg selv. Vi hadde gledet oss lenge til aa proeve ut litt Latin Cuisine, saa da vi kom ned foerste dag slitne og skrubbsultne var det rett paa sak. Vi fant oss en skitten bule og pekte paa tre vilkaarlige retter paa den brasilianske menyen vi ikke skjoente et ord av. Alle rettene var utrolig digge. Til og med den brune guffen vi skulle helle over risen. Guffen tror vi bestod av boenner, sopp, kjoett og noe annet brunt. Ettersom vi spiste saapass tidlig som 17 var det duket for ny middag kun noen timer senere. Dette er tydeligvis saann det skal gjoeres i Soer-Amerika. Spis ofte og spis mye. Middag nummer to var en all you can eat barbeque (slash voorspiel) paa hostellet. Er det noe de kan her saa er det aa grille biff. Folkets lidenskap til mat her i dette landet er helt fantastisk. Vi har aldri opplevd aa bli albuet bort av jenter rundt spisebordet som toppet tallerkenen med biff, koteletter og poelser. Hver gang kokken kom inn med ny biff var det full jubel. Gode og mer enn mette vagga vi bortover gaten for aa se paa sambalivet.

Etter nok en gang aa ha pekt paa en frokostmeny og spist en moerk blaabrun isliknende sak fant vi ut at vi hadde klart aa bryte alle matvettreglene vi er blitt anbefalt aa foelge. Vi faar haape at antimagetroebbelmedisinen virker. Vi setter vaar lit til Dukoralen! Naar vi snakker om mat maa vi nevne at vi i dag har proevd Churrascaria – en lokal all you can eat buffet med en tvist. Her tok vi tallerkenen bort til buffetbordet der vi kun fant masse tilbehoer. Da vi satt oss ned kom kelnerne paa rekke og rad med hver sin kjoett-type paa store spidd. Sa man ikke tydelig nei takk ble tallerkenen fyllt opp med alskens digg kjoett. Med fanget fullt av biff gnagde vi oss gjennom den ene fileten etter den andre i haapet om aa se bunnen paa tallerkenen. Det ble satt nye rekorder for aa si det mildt. En time senere rulla vi svimle ut for aa ta oss en time paa oeyet paa hostellet, noe vi fikk anbefalt av de lokale.

Vi sitter naa paa en nettkafe ved Copacabana-stranda i Rio de Janeiro i Brasil etter en forfriskende og avslappende strandpromenade. Vi har hatt det helt fantastisk i Rio, og i morgen tidlig baerer turen til regnskogen paa grensen til Paraguay og Argentina – noe vi ser frem til. Saa da sier vi bare até logo (ha det)!

- Agrell, Kolbu & Harket

Hei hei alle sammen !!

Tenkte jeg skulle legge ut en liten oppdatering fra Shanghai. Her har jeg endelig kommet inn i den asiatiske rutinen, med lesing lesing lesing og litt drikking i helgene Shanghai viser seg å være en utrolig kul by å bo i, den har absolutt alt man kan tenke seg. Jeg har funnet ut at jeg trenger de internasjonale ingrediensene, dvs kaffe, snus, og pizza. Btw Henke fikk forsyning med snus i dag, herlig:) Er som juleaften her nu, sitter med kaffe koppen og en fersk snus i leppa, livet er herlig hmmmm aaah…..

I tillegg har jeg klart å karre til meg billetter til tennis master turneringen i Shanghai i november !!! Så nå er det bare å telle dager, gleder meg sykt. Former 1 er også rett rundt hjørnet, blir spennende å dra å se på biler kjøre 70 runder rundt en bane Skal knipse noen bilder.  Ellers går ting i sine vante vaner, var på jazz club i går, utrolig stemning, Sigar, burbon og live band. Det har faktisk vært mye jazz i det siste, var på jazz festivalen i Shanghai forrige helg, morro men festival i norge og danmark er noe vidt forskjellig fra festival i Shanghai. Mangel på øll telt og regnskyer er vel nøkkelord.

Har endelig blitt ferie, så nå er det en uke til å komme asjure med alt som har med skole. Blir derfor ikke så mye reising, men får gjøre det opp senere.

Så jeg håper alt går lungt hjemme med alle gutta mine,  så snakkes vi utover på skype !

Henke